Menneskets iboende verdighet
| Av filosof Tore Frost, IFIKK, UiO |
| Begrepet 'menneskets verdighet' (gr. axía; lat. dignitas) har en lang forhistorie. Vi rører her ved selve kjernen i all humanisme. Selve kravet om respekt for menneskets verdighet har vært selve kjernen i alle tradisjonelle menneskebilder. Jeg tenker her i særlig grad på den kristne humanisme og dens antagonist gjennom tidene, nemlig den klassiske humanisme, som strekker seg tilbake til den klassiske kultur og fremover, sterkt fornyet i Renessansen gjennom fremveksten av liberalisme og individualisme, like til vår tids humanetikk. De respektive verditradisjoners begrunnelse av kravet om respekt for menneskets verdighet tydeliggjøres best når vi fremhever hva som ligger medtenkt i kravet. Således skal vi være oppmerksomme på at dette kravet bygger på et underliggende postulat om at mennesket er et unikt livsvesen, kvalitativt forskjellig fra alt annet liv. Det er derfor kun mennesket som kan gjøre krav på å ha en verdighet og kreve respekt for denne kvalitet. Hva er det så livet har utstyrt oss mennesker med og som legitimerer postulatet om at mennesket er unikt? Den klassiske humanisme ser fornuften som menneskets adelsmerke, mens den kristne humanisme, forøvrig i likhet med såvel jødedom som islam, ser mennesket som unikt i kraft av at kun mennesket er skapt i Guds billede. Fortidens svar utmerker seg ved at de gir tydelige begrunnelser. Dessverre lider de alle under samme skjebne: De ble ikke godt nok sikkerhetsklarert til å unngå at de kunne bli brukt til å legitimere forestillinger om grader verdighet. Etter Holocaust, etter folkemordene i det tyvende århundre, kunne vi ikke lenger leve med disse slagsidene ved våre tradisjonelle antropologier. Gjennom dannelsen av FN og utarbeidelsen av verdenssamfunnets egen grunnlovserklæring, Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948, ble det formulert en ny begrunnelse i form av et imperativisk krav i Verdenserklæringens åpning: Anerkjennelse av iboende verdighet! Selve dramatikken over innføringen av det nye, globaliserte menneskebilde ligger uttrykt i ett eneste ord: "iboende". Det nye postulat om hva det er som gjør mennesket unikt peker i motsatt retning i forhold til de tidligere tradisjonelle menneskebilder. Menneskets verdighet er ikke lenger å forstå som et resultat av eksterne garantister, tvert om er menneskets verdighet begrunnet på en kvalitet som er naturgitt, nettopp iboende i menneskets natur. Uavhengig av så vel Gudsautoritet som fornuftsautoritet er det et faktum at mennesket har en verdighet. Og denne verdighet har hvert enkelt menneske, uten unntak, fra livets definitive begynnelse til livets like definitive avslutning. Naturgitt som den er, vedblir denne verdighet med å være intakt og uberørt av alle ytre relasjoner og påkjenninger. Den kan ikke tapes, uansett hvor stigmatisert eller infernalsk livet blir. Verken sykdom, smerter, lidelse, psykisk utviklingshemning eller en demensutvikling forårsaker noe tap av verdighet. Fortiden hadde klare og tydelige fasitsvar på hva det var som gjorde mennesket unikt, men hva med det nye begrep om menneskets iboende verdighet? Det er tomt og fikk sin suksess i kraft av at man oppnådde en overlappende enighet, dvs. alle var enige, men med vidt forskjellige begrunnelser. Den samme form for overlappende enighet er i dag knesatt som rammebetingelser for de mange arenaer hvor hjelpetrengende menneskeskjebner skal møtes med en godt utviklet respekt for deres iboende verdighet. Men postulatet er tomt og innholdsløst inntil den enkelte bruker (med støtte av pårørende eller verge) selv fyller det med brukerens eget livsinnhold. Arenaene for hjelpevirksomheten er blitt merkbart annerledes. Det er slutt på den tid da overformynderi og paternalisme hadde sin legitime plass innen helse- og sosialarbeidet. Den gang hadde man fasitsvarene med seg, noe som på sitt verste kunne resultere i en omfattende pampevirksomhet i møtet med de hjelpetrengende. På de nye arenaene har slik virksomhet mistet sin legitimitet. Vi har ikke lenger med oss etablerte fasitsvar på hva vi mener med kravet om respekt for menneskeverdet. Kravet er åpent og ubegrunnet og vi er henvist til den samme overlappende enighet på de lokale hjelpearenaer: Respekt for menneskeverdet er vi felles om, men den eneste som kan gi oss et fasitsvar på hva dette dreier seg om, er den hjelpetrengende selv og kun denne! Derfor er kravene om brukermedvirkning, selvbestemmelsesrett og individuelle planer så viktige innen reformpolitikken for et inkluderende samfunn og et forsterket rettsvern for de hjelpetrengende. |
Diakonova • Linstows gate 5 • N-0166 Oslo • Tlf: 22 98 63 00 • Fax: 22 98 63 50 • post@diakonova.no • www.diakonova.no
Ansvarlig redaktør: Runo Lilleaasen © Diakonova