Et helhetlig menneskesyn
|
Av filosof Tore Frost, IFIKK, UiO |
| Når vi skal redegjøre for det helhetlige menneskebilde, bør vi være oppmerksom på to konkurrerende menneskebilder, henholdsvis individualismens menneskesyn og personalismens menneskesyn. Hva angår det første menneskebilde, tuftet på begrepet om mennesket som et "individ"(av latin individuum = udelelig) defineres mennesket som en udelelig enhet i seg selv, det vil si som en ener. På det funksjonelle plan tillater dette begrep en kvantifisering av mennesket. Det er som individ mennesket kan telles og registreres. Det annet menneskebilde er tuftet på begrepet om mennesket som en “person”, et kvalitativt, det vil si ikke-kvantifiserbart begrep om mennesket. Ordet betyr opprinnelig "maske" (av latin persona) og refererer til skuespillerens maske innen det klassiske teater, hvor skuespilleren gjennom masken ga en personlighetskarakter til kjenne. Det latinske ord persona er som sådan et oversettelsesord av det greske ord prosopon, et ord som betyr "ansikt" eller også "åsyn". Begge de to klassiske språkkulturene, såvel den greske som den latinske, understreker at en person viser seg først og fremst gjennom uttrykksdimensjonen. Med denne grenseoppgang mellom to menneskebilder stilles spørsmålet: Hvilke konsekvenser får så dette for menneskets identitetsopplevelse? Et individualistisk menneskesyn har åpenbart en tendens i seg til å legge mest vekt på jeg’et, mens det langt mer tradisjonsrike personalistiske menneskesyn like åpenbart har en tendens i seg til å legge mest vekt på selvet, som menneskets identitetskjerne. Herav følger to diametralt motsatte helhetsdefinisjoner av mennesket: 1) Mennesket er summen av sine enkelte deler. Denne helhetsdefinisjon bygger på det individ-sentrerte menneskebilde, hvor menneskets forskjellige livsfunksjoner (fysiske, psykiske, mentale, sosiale, estetiske, religiøse osv.) stråler ut fra jeg-identiteten som sentrum. 2) Mennesket er noe mer enn summen av sine enkelte deler. Denne helhetsdefinisjon bygger på det person-sentrerte menneskebilde, hvor menneskets forskjellige livsfunksjoner strekker seg mot en høyereliggende selv-identitet. Disse to helhetsdefinisjoner av mennesket er konkurrerende, det vil si innbyrdes ekskluderende. Uansett hva slags holistisk perspektiv vi legger til grunn, er imidlertid den fysiske, psykiske, sosiale og åndelige livsdimensjon like vesentlige utfordringer for den diakonale omsorg: Nå er det slutt på å håndtere hjelpetrengende menneskeskjebner som kopier av hverandre i de offentlige tjenesters liv. Heretter skal de hjelpetrengende møtes som unike personer i sitt eget liv. Men dette kan altså tolkes på to forskjellige måter. Det individ-orienterte menneskebilde vil nok legge mest vekt på kravet om likestilling, dvs. at alle får likt. Det person-orienterte menneskebilde vil legge mest vekt på kravet om likeverd, det vil si at alle får rett til å være forskjellige. |
Diakonova • Linstows gate 5 • N-0166 Oslo • Tlf: 22 98 63 00 • Fax: 22 98 63 50 • post@diakonova.no • www.diakonova.no
Ansvarlig redaktør: Runo Lilleaasen © Diakonova