I lys av de omstillinger som har funnet sted innen de offentlige hjelpevirksomheter her til lands det siste tiåret, er det god grunn til å stille spørsmål om de tradisjonelle verdier fortsatt har den samme betydning. Den barmhjertige samaritan har nok fortsatt karakter av å være et forbilledlig livsideal for mange av oss, men hører som mennesketype hjemme i en forgangen tid. Både den klassiske kultur og den kristne kultur understreket betydningen av å møte hjelpetrengende menneskeskjebner med medlidelse/medynk (gr. eleos, lat. compassio) eller medfølelse (gr. sympatheia, lat. misericordia). I dag er disse tradisjonelle idealer for all medmenneskelighet og nestekjærlighet blitt møtt med en viss skepsis, fordi de i seg selv kan virke stigmatiserende og krenkende, det vil si at de lett kan komme på kollisjonskurs med våre lovfestede krav om respekt for menneskets autonomi og integritet. Målet for all god hjelpevirksomhet skal være myndiggjørende og ikke ynkeliggjørende. Men like sikkert er det at vi alle dypest sett er hjelpetrengende og trenger den støtte og motivasjon som ligger uttrykt i medmenneskers bankende hjerte: Det er synd om människan! (August Strindberg).

Nå er det imidlertid viktig å være klar over at det kristne nestekjærlighetspåbud i Bergprekenen (Matt 5-7) har vært gjenstand for høyst ulike tolkninger gjennom tidene. Pietismens idétradisjon kan føres tilbake til paulinsk teologi og Agape-kjærligheten som understreker askesen og det selvoppofrende arbeids betydning. Pietismens verdigrunnlag ligger uttrykt i den holdning som utsletter sitt naturlige selv i kjærlighet til Gud. Agape definerer mennesket som avmektig og forkomment inntil Gud kommer mennesket i møte.

Den kristne humanismes idétradisjon kan føres tilbake til den latinske teolog og filosof Augustin (354-430 e.Kr.), hvor Caritas-idéen innføres som et oversettelsesord for – og dermed også en nytolkning av – det evangelisk-greske begrepet Agape. Caritas oversettes gjerne på norsk med ”barmhjertighet” (jfr. Røde Kors-mottoet: Inter arma caritas – ”mellom våpnene barmhjertighet”), en oversettelse som helt presist peker på den betydning menneskehjertet nå får innen den kristne nestekjærlighetsforståelse. Gud taler til mennesket primært gjennom dets hjerteliv: Menneskets hjerte har sine grunner, som forstanden ikke kjenner. (Blaise Pascal ”Pensées”, 423 Lafuma)

Caritas-teologien gir et viktig korrektiv til Agape-teologien i kraft av dens positive syn på menneskets naturlige livskvaliteter. Alt kristent barmhjertighetsarbeid blir innenfor Caritas-tradisjonen tolket som menneskets skapende delaktighet i fullendelsen av Skaperens plan med skaperverket. Den kristne Caritas-humanismes store livsideal er og blir den hellige Frans av Assisi (på 1200-tallet). Hos ham møter vi et kristent fromhetsliv som aldri fornekter, men alltid bekrefter kvalitetene ved den skapte natur, slik Frans selv har gitt sitt hymniske uttrykk for sin Caritas i ”Solsangen” eller i hans jublende preken for de små villblomstene på marken.

Innen Caritas-tradisjonen får omsorgsarbeidets selvoppofrelsesideal dermed også et annet utgangspunkt. Det legges nå en sterk vekt på betydningen av å holde egne livsressurser ved like for å gjøre nestekjærligheten livskraftig. Omsorgen får mer preg av å være en skapende, livsbekreftende barmhjertighetspraksis, selv i de situasjoner hvor nøden er størst.

Med utgangspunkt i denne spennvidde innen den kristne omsorsfilosofi håper jeg å ha bidratt til å avklare noen historiske ankerfester for barmhjertighetsidéen. Her står samtlige fagmiljøer innen vår tids offentlige hjelpevirksomhet utfordret i sin forståelse av hva som menes med reel hjelpevirksomhet i utvisningen av en like reell medmenneskelighet. Uansett tolkninger sprenger dette kjærlighetsperspektiv grensene for snevre fagidentiteter, vil jeg mene. Det er innen denne kontekst kravene og medynk/medlidelse med de hjelpetrengende menneske finner sin berettigelse.